Kan en tekst være vakker? Er det i så fall uttalelsen av ordene, rytmen eller intonasjonen til setningene som gjøre teksten vakker? Eller er det at teksten kan brukes til noe bestemt, gode følelser vi får av teksten, eller tankene vi får av teksten?
Er for eksempel ordet ‘underfundig’ vakrere enn ‘skjelmsk’?
Er et abstrakt figurativt språk (f.eks. «hennes tunge adlød ikke hjertet hennes») vakrere enn et konkret språk («hun takket nei selv om hun hadde lyst»)?
Og kan en tekst med uoversiktlig grafisk design, men med motiverende livsråd eller moralsk gode poenger, være vakker? Under er noen argumenter for og mot ulike standpunkter om vakre tekster:
Standpunkt 1: Vakre tekster er tekster som vi sanser at er vakre.
Argument: Tekster som sansene våre gjør oss interessert i, er vakre. Det er når synssansen og hørselssansen vår fanger oppmerksomheten vår mot teksten og gir oss gode følelser, at vi opplever teksten som vakker.
For eksempel sanser vi muligens ord med korte konsonantgrupper (f.eks. snarest og lagre) som penere enn ord med lengre (f.eks. straks og hamstre). Og setninger som
- varierer mellom ulike vokaler (a, e, u osv.)
- varierer mellom ulike intonasjoner (opp og ned) og
- varierer mellom korte og lange setninger (helsetninger og leddsetninger),
sanser vi muligens som vakrere enn setninger som ikke varierer. I så fall er for eksempel ‘Vi mottok ikke filen. Send filen på nytt’ (4 e-er av 12 vokaler) vakrere enn ‘Vi registrerte ikke filen. Send filen igjen’ (8 e-er av 14 vokaler).[1]
Motargument 1: Ikke bare tekster vi kan lese og høre, men også tenke på, er vakre. Vi kan oppleve ting vi kan sanse som vakre – f.eks. vakre ansikter, blomster og melodier. Men vi kan også oppleve visse tanker som vakre – f.eks. vakre bilder i hodet vi får av en roman, vakre hovedpoenger fra en tale eller en vakker teori i fysikk. Vi er for eksempel mer interessert i hva en historie sier enn lydene vi lager av å si historien.[2]
Motargument 2: Vakre tekster er vakre på grunn av egenskapene deres. Vi kan si at en historie er fin, men samtidig ikke vakker. Vakre tekster trenger nemlig ikke å være avhengig av at vi spontant får gode følelser av dem. Det er egenskapene deres som gjør dem vakre. For eksempel kan vi oppleve Dostojevskijs verk Idioten som et uhyggelig verk, men på samme tid prise det som et godt utført verk. Det holder nemlig at egenskapene til verket gjør det vakkert.[3]
Motargument 3: Ofte er det bare tanker som gjør at vi opplever tekster som vakre. Det er for eksempel ikke lydene av ordene, men historiens handlingsstruktur og dialog som vi visualiserer og tenker på, som gjør en historie vakker. En vakker historie er ikke en gjenstand, slik som en god sjokolade eller en fin vin. I stedet er den noe som går gjennom sansene, og til tankene i sinnet.[4]
Standpunkt 2: Vakre tekster er tekster vi bruker til noe bestemt.
Argument: Vi opplever en tekst vakker når vi ser hvordan teksten kan brukes. Det er ikke teksten i seg selv, men det teksten gjør, som kan gjøre den vakker. Skjønnhet til en ting er nemlig et biprodukt av oppgaven som tingen utfører.[5]
Motargument 1: Det er ikke hvilken som helst oppgave som teksten utfører, som gjør den vakker. En tekst – f.eks. en NOU-rapport – blir ikke vakker bare ved å vite hva slags oppgave den har. Oppgaven som teksten utfører, må nemlig også være vakker. For slik som søyler gir følelsen av verdighet, hever bygget høyt over inngangen og gir en ekstra plass for folk i gaten, må teksten brukes til noe vakkert, for eksempel muligens det å inspirere lesere til å gjøre noe godt, eller få folk til å forstå teksten uten å bli forvirret.[6]
Motargument 2: Tekster vi anser vakre, må ikke nødvendigvis ha en vakker oppgave. Tekster kan brukes til å gi folk beskjeder. Arkitektur sørger for oppreiste bygninger. Og tepper gjør oss varme på føttene. Men de er ikke vakre bare fordi at de kan brukes til å oppnå mål. Å være vakker er nemlig et mål i seg selv. Vi tenker alltid på den vakre tingen, men gjør ikke alltid noe bestemt med den, slik som å inspisere den eller slappe av med den.[7]
Argument: Vi må blant annet vite hva en tekst kan brukes til for å anse den vakker. For å sette pris på utseendet til en ting må vi vite hva tingen kan brukes til. Se for deg at noen viser deg en gjenstand du aldri har sett før – f.eks. en journal, hovplukker eller støvelknekt. I denne situasjonen har du muligens ikke noe mening om gjenstanden er vakker. Men lærer du for eksempel at støvelknekten kan brukes til å dra av seg skoene med, kan du anse den som vakker.[8]
Standpunkt 3: Vakre tekster er tekster som vi opplever at er vakre, uavhengig bestemte følelser vi får av dem.
Argument: Vakre tekster er tekster vi har glede i, og ikke nødvendigvis glede av eller ved hjelp av. Vi får ikke glede av vakre tekster direkte ut fra sansene, slik vi får av et bad, men av tankene om at teksten er vakker. Vi kan nemlig oppnå alt fra glede og spenning til tristhet, frykt og kjedsomhet ut av en vakker tekst. Vakre tekster er heller ikke ting vi er interessert i på grunn av ønskene våre med tekstene – f.eks. ønsket om å oppnå lykkerus eller informasjon –, men fordi at vi opplever at de er interessante i seg selv.
Se for deg for eksempel et barn som leser en tegneserie ut av glede eller nysgjerrighet. Barnet gjør ikke dette fordi at det bruker tegneserien som et mål om å bli glad eller nysgjerrig, men fordi det anser tegneserien i seg selv interessant. Hvis foreldrene overtalte barnet til å lese tegneserien for å være stille, ville ikke tegneserien alene, men også målet om å lese for å være stille, være det som gjorde barnet interessert i tegneserien. Da ville barnet ikke ha ansett tegneserien som vakker.[9]
Kilder:
[1] Roger Scruton (doktorgrad i estetikk) om John Ruskin (kunstner) og Thomas Aquinas (filosof og teolog), 2011, Beauty – A Very Short Introduction, s. 19
Finn-Erik Vinje (cand. philol. i filologi), 1993. Ord om annet – Småstykker om språkligheter, s. 29-30
[2] Roger Scruton, 2011, Beauty – A Very Short Introduction, s. 20
[3] ibid., s. 12-13
[4] ibid., s. 20-21
[5] ibid., s. 18
[6] ibid., s. 18
[7] ibid., s. 14-16
[8] ibid., s. 14-16
[9] ibid., Roger Scruton om Immanuel Kant (filosof), s. 23-25